i en tid av total tåkelegging er det revolusjonært å si sannheten

The struggle between social factions does not determine government policy, but it does succeed in focusing people's attention on peripheral issues so that the elite agenda can proceed unimpeded.

Richard Moore

 

Umennesker

Til og med etablert media har gjentatte ganger skrevet om resultatet av regjeringens og politikernes nulltoleranse mot «ulovlige innvandrere». Det ligger like opp i dagen og har gjort det lenge.
 
De får ikke økonomisk støtte til mat, bolig eller noe, uansett hvor mye de trenger det. Enkelte kommuner har gått til det ekstraordinære skritt å bevilge penger på eget initiativ for å motvirke denne umenneskelige handling. De fleste har ikke gjort det.
 
Senest i dag skriver Aftenposten om helsepersonell som skriker opp om resultatene av nyere lovgivning. «Ulovlige innvandrere» med livstruende sykdommer får ikke nødvendig hjelp. De har bare krav på akutt hjelp, ikke oppfølging og innleggelse. Lederen for Legeforeningens menneskerettsutvalg, Sverre Varvin står i dag fram og sier at dette er et omfattende problem.
 
Helseminister Ansgar Gabrielsen (h) innrømmer at «dagens lovgivning på en del punkter ikke tar tilstrekkelig hensyn til menneskerettighetene».
 
Så hva skjer? Hva gjør nasjonen Norge? Hva er den i ferd med å gjøre?
 
«Vi» er på god vei til å skape en ny underklasse, det er hva som skjer, en pariakaste som ingen vil vedkjenne seg. Jeg er ikke akkurat overrasket over at nasjonen Norge gjør nøyaktig de samme feilene og begår de samme uhyrlighetene som andre nasjoner før «oss» når det gjelder innvandring av nye, etniske folkegrupper, men det gjør meg fortsatt fly forbannet. Disse menneskene er her. De er veldig nyttig for griske næringslivsfolk som ønsker billig og usynlig arbeidskraft. De er sikkert veldig nyttig på mange områder. De vil forbli her i landet og leve på sultegrensen, som andre har gjort før dem i andre land, enda en usynlig lidelse i vårt skandinaviske paradis.
 
Så er det urettferdig å kalle dagens politikere en brun koalisjon? Slevsagt ikke. Egentlig er det en ganske mild betegnelse for de som har tatt opp i seg og også videreutviklet Tilbakeskrittspartiets tanker fra åttitallet. Dette sammen med åndsfascismen, som også rammer «etniske nordmenn» skaper et samfunn som ikke er videre beundringsverdig, men som tvert om kaller på vår forakt og avsky.
 
Som det ofte skjer i dagen samfunn, ser vi undertrykkelse, grusomhet og menneskefiendtlighet satt i system. Og alt foregår i full åpenhet.

«Våre ledere» lyver til oss ved å fortelle sannheten. Det vi ser og opplever blir avledet av det vi hører, og ingenting blir gjort for å rette opp selv den mest uhyrlige urettferdighet.
 
Nei, for å si det rett ut, det vi ser i dag, på område etter område er det som har blitt en «spiselig» versjon av hva det tyske nazistpartiet startet. Delvis det og delvis uhyrligheter og biter fra andre undertrykkende systemer. Alt det verste samlet i den nevnte brune grauten.
 
Det er så enkelt.
 
Det ville vært morsomt, hvis det ikke hadde vært så tragisk.

Posted by: norvegia at 20:33 | link | comments
fascisme, arbeid

Erna + Hagen = Sant

Dagens Onde Kvinner raser for tiden over en karikaturtegning av Finn Graff, som etter sigende setter universets kvinner i en krenkende og nedverdigende posisjon.

«Ho snakka høyt for å ta fokuset og få det vækk,» som Tungtvann så smukt uttrykker det på sin siste langspelplate.

For er det tegneren som fører en grisete penn, eller er det politikerne som fører en grisete og menneskeforaktende politikk?

Hva er størst? Hva er viktigst her? At Graff fører en grafisk linje som fremfører budskapet «Erna + Hagen = Sant» ved å fremstille to høyreekstreme politikere som vårkåte griser? Eller at nevnte politikere hver eneste dag med sin grisete politikk gjør sitt beste for å få nordmenn flest til å godta at muslimer og mørkhudede skal kunne behandles som rettsløse undermennesker?

«Onde» Drusilla synes i likhet med venstrekvinnene å mene at fremstillingen av mennesker, eller rettere sagt kvinner, som griser er det aller verste. Og særlig når hanngrisen griser med hunngrisen.

Og alle vet jo at det i hele dyreriket er slik at hunndyrene føler seg nedverdiget og tråkket på av Patriarkatet og Hanndyret når det kommer til seksuelt samkvem.

Ja, «samkvem» er vel forøvrig strengt tatt et ord som er oppfunnet av det samme grovt undertrykkende Patriarkatet for å fremstille det som noe «positivt»: Det det egentlig handler om er at millarder av hanndyr hver dag HAR SEG med sårbare, undertrykte hunndyr, som strengt tatt har bedre og mer fornuftige ting fore (som fx å passe på at små barn ikke får se intellektuelt krevende politiske karikaturtegninger i avisene).

Alt dette grumsete, kvasi-feministiske tankegodset virvles altså opp når en av Dagbladets siste anstendige fanebærere gjør jobben sin, og leverer en knakende god og aktuell politisk tegning. Mange av Graffs kritikere legger typisk nok stor vekt på den seksuelle fremstillingen, noe som vel sier mer om et sykt samfunns syke, forkvaklede syn på seksualitet enn om noe annet.

Og spør du meg er den ekte Sutre-Erna like salig som Sugge-Erna på tegningen. Hun får nemlig rett opp i fanget enda en sak hun kan sutre om, nå senest fra en valgkampbod i ettermiddag ett eller annet sted i kongeriket.

Sist var det jo Dagsavisen som viste Sutre-Erna med en innadvendt og bekymret mine over hele forsiden: «— Jeg visste jeg ville få kritikk». Tenk det, en politiker som får kritikk av sine politiske motstandere! Snakk om kvinneforakt og undertrykking.

Gang på gang gjøres Ernas sutring og kvinnelige offerrolle til hovedsak. Hun blir trist og nedslått, når hun egentlig bare vil alt vel, men stadig vekk møtes av motgang, og da ofte fra menn.

Eller mannsgriser, mumler vel alle politikerkvinner i samla glam.

Alt Erna hadde gjort før hun så seg tvunget til å stå frem i Dagsavisen som et nedverdiget og undertrykt offer, var jo å se bort fra en overkvalifisert kvinnelig søker av ikke-vestlig herkomst og hudfarge, til fordel for en kristen hvit høyremann, til stillingen som integrasjonsdirektør.

Så fikk man altså fokuset helt vekk. Fra det som egentlig skjer i den politiske andedammen.

For det som egentlig skjer i den politiske andedammen, anno 2005, er at høyresiden, som vi har vært inne på før her på bloggen, nå finner sammen i en blåbrun storkoalisjon, en slags Nasjonal Samling for å fortsette krigføringen mot muslimene, avviklingen av rettsstaten og borgerrettighetene, for å sørge for stø kurs og stabile vilkår for næringslivet, få Norge inn i Europaunionen og sammen med de andre landene tvinge den fattige verden til å gjennomføre Eumerikas WTO-«reformer» for en «friere» og «mer demokratisk» verdenshandel.

Grunnfjellet av velgere i de blåbrune partiene krever nå, sammen med kristenfolket, israelvennene, Sponheimen, Bergensordfører Friele, NHO-direktøren og selvsagt Carl I. Hagen, at Fremskrittspartiet må få slippe inn i varmen. At de som motvekt mot Den Rødgrønne Fare må få være med å regjere det Stolte Nye Norge.

Dette er Det Store Spelet om regjeringsmakt i Norge, ivrig flankert av klovnene og selvmordskandidatene i Demokratene, som selvsagt bare er der med sine sexistiske og rasistiske spillopper for å stille Fremskrittspartiet i et heldigere og mer ansvarlig lys.

Carl I. Hagen er endelig «blitt stueren», som Venstrelederen så fint formulerte det.

Graff mener kanskje noe annet, og fremstiller derfor Hagen som et svin, som finner sammen med et annet svin; det nye Vulgær-Høyres allmektige, overvektige ledersugge.

Posted by: norvegia at 18:17 | link | comments (3)
illusjoner, fascisme, eumerika, penger

Ta virkeligheten tilbake!

Det er varmt og norvegiabloggen hviler litt på laurbærene, og varierer med litt fotoblogging. Den lokale nulltoleransen har visst også tatt sommerferie, og da går det ikke lenge før veggene skriker ut slagord om erotik och kärlek och sedelpressar och motorerna från bilarna surrar inne i deras hjärnor...

For ikke å snakke om bilalarmene.

Posted by: norvegia at 17:55 | link | comments
illusjoner

Det Store Spelet (vesle norske edition)

Det burde ikke forundre noen at NHO — den norske grenen av WTO — nå tar til orde for en innlemmelse av Frp i neste norske regjering. Stø kurs og stabile forhold for næringslivet og rikingene er dagens orden.

Dette vet alle som betyr noe i norsk partipolitikk. Det vet også de såkalt «rødgrønne», som altså hverken er røde eller grønne. Da de lanserte sitt rødgrønne alternativ høsten før valget var det allerede klart for dem som følger litt med at det dermed var duket for et mottiltak: Et blåbrunt alternativ.

Alle vet videre at den stående spøken om Ap og H som hovedmotstandere i norsk politikk bare er fyllerør, egnet kun for å lure de aller mest naive blant stemmekveget. Ap og H har alltid stemt likt i et flertall av sakene i Stortinget, både utenrikspolitisk, økonomisk og sikkerhetspolitisk. Med andre ord i alle tyngre saker.

Den eneste blokken med maktmuligheter som gir mening i dag med Norge i krig er en Krigsallianse, eller en ny Nasjonal Samling, bestående av V, H, KrF, Ap og Frp. En Nasjonal Samlingsregjering ble jo som vi husker foreslått av valgforsker Frank Aarebrot den 13. september 2001, uten at man kan si denne tanken tok helt av.

Når vi ikke får se denne fempartiregjeringen i praksis, som den perfekte maktkonstellasjon, er det fordi det vil frata en stor del av den norske befolkning en av deres favorittlivsløgner, nemlig den om det demokratiske, selvstyrte Norge, der folket kan være med og avgjøre viktige politiske saker, gjennom valg.

Når den aktuelle blokken idag kaller seg «rødgrønn» og består av Ap, SV og Sp, er dette (minst) dobbelt mistenkelig. For det første vil som sagt en slik blokk fremtvinge en blåbrun motblokk, og ikke i 2009 som Bendik Wold og Magnus Marsdal advarer mot i «Den store lemenmarsjen», men right here, i 2005.

Og for det andre vil en slik rødgrønn blokk i krigstid tvinge de to minste partiene i blokken til å gi opp de eneste prinsippene som gjør det verdt å være politiske partier for disse, nemlig NATO- og krigsmotstand, samt motstand mot både EU-medlemskap og medlemskap i EU-hæren uten medlemskap.

Med et bare ørlitegranne kritisk blikk ser vi altså at det «rødgrønne» alternativet vil implodere innenfra eller ødelegge to av de tre partiene og deres forhold til velgerne, uten andre resultater enn å virke samlende på de 4-5 andre partiene, slik at disse kan fortsette å selge ut resten av det offentlig eide Norge til høystbydende rikinger, samt kreve inn krigsskatt fra folket til Kongen av NATO, Kongen av EU og Kongen av FN og sende soldater under hjelm og kommando fra disse.

Dette er det store spelet, anno 2005. Og de avskyelige norske mediene vil med brask og bram slå denne oppdagelsen stort opp i dagene rett før eller etter valget i september, som en big surprise og blodfersk analyse fra en overbetalt ekspertanalytiker med virkelighetsrepresjon som fagfelt og fremste spesiale.

Posted by: norvegia at 03:53 | link | comments (2)
illusjoner, fascisme, arbeid

Til nasjonens forsvar

Kjære leser!
Du rynker antagelig allerede på nesa, rykker i øyenbryna og får dype furer i panna. Det må du gjerne ha, det kler deg.

Men dette er ingen lovtale til hundreårsriket Norge, eller en lovprising av det fordummende og selvopptatte suggesamfunnet vi har «bygget» her oppe i nord.

Snarere dreier det seg om en sondring mellom nasjonen som prinsipp, og de alternativer som finnes.

Nasjonen, fortsatt som prinsipp, er under sterk beskytning og bombardement fra nær sagt alle kanter for tiden. Det brukes allehånde skitne triks for å dra nasjonen gjennom søla.

Nasjonen er nemlig «gått ut på dato», må vite, og dens forsvarere kan enkelt disses som «nasjonalister». Enkle grep kan også få nasjonen til å fremstå som noe suspekt og brungrumsete, som noe Quisling og Nasjonal Samling og Hitler var opptatt av.

Men skal det faktum at Quisling og Hitler misbrukte nasjonen og nasjonale symboler og følelser til å føre en syk og høyreekstrem politikk, få oss til å kaste nasjonen på historiens skraphaug?

Bør Slottet rives og jevnes med jorda fordi Terboven og Quisling førte sin «nasjonalsosialistiske» redselspolitikk herfra?

Selvsagt ikke. Det vil si, det må gjerne jevnes med jorda av andre grunner, men ikke fordi noen vi ikke liker har misbrukt det.

Eliten kjører idag frem en rekke alternativer til nasjonen, som trolig er enda verre. Et overnasjonalt og udemokratisk EU, som eliten kontrollerer helt og fullt. Et nyfascistisk NATO med langt større og galere planer enn Hitler noengang satt og siklet over, og som i tillegg er helt og holdent i lomma på eliten. Og sist men ikke minst: Et «nytt FN» som rett og slett er en «verdensregjering», men som selvsagt også styres av eliten helt uten folkelig innflydelse.

Det positive med nasjonen som prinsipp er at den er relativt liten. Den er forholdsvis mye nærmere folket, og den snakker til en viss grad folkets språk.

Nasjonen kan i prinsippet brukes som ramme for å føre enhver politikk. Det er mer enn man kan si om en Europaunion som startet som en kull- og stålmafia, og som 50 år senere har grunnlovsfestet den forhatte økonomiske nyliberalismen.

Men om nasjonen er bedre enn de nevnte og mest aktuelle alternativene, så er den selvsagt langtfra perfekt. Bedre var det om den delte seg opp i mindre regioner, som Vestlandet, Østlandet, Västkusten etc. Og enda bedre om hver bygd og bystat fikk styre seg selv. Helt ideelt ville det vært om hvert menneske og hver gruppe mennesker fikk styre seg selv og avgjøre hvordan livet skulle leves.

Men de rike og mektige har alltid tatt seg tilrette, og vil trolig alltid ta seg tilrette. Det er jo nettopp derfor vi fikk nasjonen, og siden den elitære nyfascistiske Verdensregjeringen.

Idag er imidlertid nasjonen, fx Norge, kun et middel for berikelse av de rikeste, for utarming av og krigføring mot de fattigste landene, for en stadig aksellerert utarming og pervertering av naturen og i siste instans for gradvis overføring av makt og legitimitet til eliten i EU, NATO og FN.

Nasjonen lar seg derfor altså forsvare rent prinsippielt, som det minste av de store onder, men ikke i dagens virkelighet og i dagens Norway Inc.

Posted by: norvegia at 16:18 | link | comments (5)
illusjoner, eumerika

Nyheter fra den store verden

I alternative nyhetsformidlere og radikale publikasjoner som Green Anarchist, både på og utenfor nettet kan du lese om mange ting du aldri får høre om andre steder. Ting som knapt blir hvisket om i etablert media og samfunn, blir her skreket utover verden.

Du kan lese om omfattende protester mot veiutbygging, mot fabrikker, mot atomttransporter og atomtog, om folk som blir satt i fengsel bare fordi de rapporterer om protester og radikal kamp. Om «gatherings» ute i naturen av mennesker som i det minste gjør et ærlig forøk på å finne tilbake til menneskenes naturlige omgivelser.

Det er en hel skog av nyheter og hendelser der ute, som ingen får vite om, fordi de ikke leter, fordi de er passive mottagere av etablert «nyhetsformidling». Fordi de til og med reagerer med sinne når oppegående mennesker våger å påstå at de slett ikke er informert, men tilhører den gemene hop av inaktive og lunkne nyttige idioter.

Er nyhetene fra Irak nyheter?

Er nyhetene vi blir presentert på tv og i aviser daglig virkelig informasjon?

Eller er det i stedet vel iscenesatt propaganda?

Er dette viktig for de av oss som ønsker å forandre verden, forandre den fra tærne til hårrøttene, eller er det knapt annet enn avledninger som tar oppmerksomheten bort fra det som virkelig betyr noe? Betyr det noe om femti eller femtien mennesker ble drept i trafikken denne måneden? Betyr det noe hvem som er $tat$mini$ter i et gitt land, hvem som setter en allerede vedtatt og uforanderlig politikk ut i livet?

Nei, det gjør det slett ikke. Sannheten er at bortimot hundre prosent av det vi ser på Dassrevyen og TV2-nyhetene, det vi leser om, selv i de såkalt etterrettelige, respekterte avisene… er totalt meningsløst.

De viktige nyhetene og hendelsene foregår på siden av og utenfor dagens etablerte samfunn, i skyggene og natten av det vi blir lært opp til å se på som viktig, som essensielt. Der er det de sanne forandringene og potensielle forandringene begynner. Der er det de får grobunn og kanskje vokser til å eventuelt bli en trussel mot det bestående. I det øyeblikket blir det interessant. Da kaster den etablerte media seg som gribber over menneskene som er drivkraften bak det gitte miljøet. Da begynner forvrengingen og angrepene mot de som ønsker rettferdighet og et minimum av frihet i verden. Uttalelser, motiver og mål blir vridd på til en slik grad at de som det blir skrevet om knapt gjenkjenner seg selv.

Etablert media er løgn, bortforklaringer og propaganda. Alt annet er utilsiktet eller rene tilfeldigheter. Ingenting som engang kan forveksles med sannheten kan finnes i lenestolen, ved å se på TV, eller ved frokostbordet, ved å lese avisen.

Så, de av oss som leter finner den i uoffisielle fora og forum. Vi finner den på et anleggsområde i Newbury, på en pelsfarm i Rogaland eller på en utbrent fabrikktomt et sted i verden. I en skog fortsatt relativt uberørt av sivilisasjonen.

I en mengde fengselsceller, hjemmehørende i samtlige land i verden.

Grepet strammes. Nye, enda mer effektive lover erstatter de gamle. Stadig flere mennesker havner i fengsel, mange av dem utelukkende fordi de har våget å snakke ut mot den økende undertrykkelsen. Fengsel har allerede blitt storindustri i mange land og er i ferd med å bli det i resten.

Green Anarchist, A-Infos, Earth Liberation Front, Animal Liberation Front, Green Anarchy, Indymedia og tallløse større og mindre alternative kilder gir et godt bilde av alt dette, uendelig mye bedre enn etablerte kanaler gjør.

Men, når sant skal sies, det skal heller ikke mye til.

Posted by: norvegia at 22:36 | link | comments
illusjoner, arbeid

Teknologiforherligelsen

I NRKs programmer Schrødingers Katt og Newton blir vi konstant og uten unntak presentert for en entusiastisk og engasjert teknologiforherligelse som egentlig savner sidestykke. Ingen kritiske spørsmål blir stilt. Vitenskapen som perfekt sannhetssøker og perfekt sannhet blir presentert med en syk glød som i sannhet underbygger tanken på vitenskapen som en ny religion.

Isaac Newtons verdenssyn, ideen om at alt kan måles og veies og katalogiseres, settes i bås, dominerer dagens verden. Den griper inn på alle nivåer, på alle områder. Bare det som kan registreres i et laboratorium har en målbar eksistens.

Newton på NRK lærer barn og unge sjargongen, teknologien og sivilisasjonens gospel. Schrødingers Katt segmenterer det og viser dets «nytteverdi» for moderne mennesker. Alt blir snevret inn og satt i system, tilpasset den rådende virkelighet.

Dagens samfunn vil gjerne bare vise oss en liten bølge og ignorere det frådende havet. Vitenskapen er et utmerket verktøy også i så måte. Som synlig lys bare viser oss en ørliten del av spekteret, så viser samfunnet og dets verktøy oss bare en flik av virkeligheten. Vi kommer tilbake til media igjen og igjen. Media presenterer med iver den aksepterte virkelighet og ignorer bortimot samtlige alternativer. Dette står, som alltid i god stil med det vi blir tvangsforet i barnehagen, på skolen og i arbeidslivet, og i samfunnet som helhet. Persepsjon er virkelighet og de som styrer dagens verden har innsett det og integrerer det i sin propaganda.

Ved at vår oppfattelse av virkeligheten blir snevret inn blir vi lettere å styre.

En annen, like viktig side ved dette er den enerett på sannheten dagens makthavere har. Ved å filtrere virkeligheten, styre den i et løp som underlegges samfunnets regler og normer, blomstrer sivilisasjonen, blomstrer diktaturet.

Det er et ubestridt faktum at dagens overveldende problemer er skapt av teknologien, men likevel fortsetter dens yppersteprester og prestinner å preke dens storhet. De hevder at problemet kan løses ved mer av det samme, så å si. Det som skal styre oss ut av vanskelighetene som teknologien har skapt er mer teknologi.

Og dette skal liksom være rasjonalitetens tempel, fornuftens bærebjelke? Forstå det den som kan.

Og dette — som blir geniforklart og glorifisert som veien og målet, som den hymnen vi alle må synge, den som fører oss rett inn i menneskehetens kollektive selvmord, mot et allerede nærværende nivå av aldri tidligere sett natur- og livsødeleggelse — er den retningen menneskeheten vandrer.

Posted by: norvegia at 08:58 | link | comments (4)
illusjoner, arbeid

Fredsnasjon Forr Fåreskaller

«Er Norge en fredsnasjon?» spør Gudleiv Forr i en kronikk i Dagbladet idag.

Det er for det første interessant at han får lov til å stille et slikt kritisk spørsmål i et illusjonsbærende organ som Dagbladet. Men enda mer interessant er det å lese selve argumentasjonen til vår kjære bladfyk-Gudleiv.

Norges stasminister, Elite-Kjell, har jo proklamert at «Norge er en fredsnasjon», men man sier jo så mangt for å holde på en godt betalt jobb i Eliteserien i disse dager.

Flertallet av den norske befolkningen mener visst også at vi er en fredsnasjon, ifølge Idol-Gudleiv. Men Idol-Gudleiv vet bedre:

Om disse [Ola Five, Johan Castberg og godseier Wollert Konow] hadde fått viljen sin i 1905, kunne det ha endt med en nasjonal katastrofe[...]. Det ville ha blitt en plett på vårt selvbilde som «fredsnasjon».

Det var altså nordmenn i 1905 som var villige til å sette makt bak kravet om selvstendighet, og det ble rustet opp langs grensen i tilfelle væpnet konflikt. Rett nok ble det ikke krig, og det ble en særdeles fredelig unionsoppløsning, men Idol-Gudleiv mener like fullt at Norge ikke er en fredsnasjon, eller i det minste at det fort kunne «blitt en plett på vårt selvbilde som fredsnasjon».

Hvissomatte-dersomatte.

At Norge under nevnte Elite-Kjell nå faktisk har deltatt i tre kriger på seks år, fra 1999 til 2005, og hanestolt huser NATOs Joint Warfare Center, nevnes ikke med et kløyva ord i Idol-Gudleivs liksom-kritiske kronikk. At vi nå glatt går til militært angrep på land som ikke har gjort en norsk flue fortred. Det ville jo vært direkte katastrofalt for vårt selvbilde som fredsnasjon.

For dette er journalistikk — the stuff that dreams are made of — og Idol-Gudleivs fremste bekymring går på at «vårt selvbilde som fredsnasjon» ratt kunne ha fått en skrape i lakken, dengang, i 1905. Stort klarere bevis for at mediene i disse dager kun driver med illusjonssport skal det vel noe til å finne.

Det er altså selvbildet og illusjonsbildet som teller, ikke om vi faktisk er i krig. Et stykke illusjonssjonglering som er typisk for den bevisstløse journalistikken vi ser idag, overalt, og som er rent ut fordummende.

Og som i siste instans fører like over i fascismen.

Posted by: norvegia at 18:37 | link | comments (1)
illusjoner, fascisme, arbeid

Islamdebatten

Den fremherskende og herjende «islamdebatten» som pågår i alle vestlige samfunn og medier har som sitt legitimerende utgangspunkt det altfor overfladisk behandlede skyldspørsmålet i forhold til massedrapene i USA den 11. september 2001, samt postulatene om en «sivilisasjonskrig» mellom islam og jøde-kristendom.

Utgangspunktet er altså en ubegrunnet antagelse av at det sto muslimer bak 11/9. La oss se på et annet skyldspørsmål som er aktuelt for tiden, i norske medier.

Den 1. juni døde Rahila Iqbal i Pakistan, og ektemannen i Norge hevder gjennom sin advokat at det dreier seg om drap, endog såkalt «æresdrap». Dette er godt stoff i norske Dagsrevyen, som kaster seg over alt negativt om våre nye landsmenn, og da i særdeleshet muslimene.

Helt uavhengig av politietterforskningen av saken har ektemannens synspunkt vunnet gjennom i norske medier: Det var et æresdrap. Interessant i så måte er at vi så får høre norsk politi uttale at «vi vil se på denne saken og disse beskyldningene, og sammenholde disse med annen informasjon».

Noe lignende er til sammenligning aldri blitt uttalt i skyldspørsmålet rundt 11/9, og ingen norske medier har på snart fire år etterlyst annen informasjon om massedrapene enn de aller første beskyldningene i retning av muslimsk skyld.

Det som før ble stemplet som «innvandringsfiendtlighet» og «fremmedhat» i norske medier, endog som «rasisme» og «populisme», er nå altså gjort stuerent. Et demokrati er avhengig av en fri debatt, og alt det xenofobiske grumset er nå relansert som «et kritisk fokus» på muslimsk kultur, og som «islamdebatt». Det som før het «hatlitteratur» heter nå «debattbøker om islam».

Og det som før het «annen informasjon» og «informasjon som peker i andre retninger» heter nå «konspirasjonsteorier». Og disse må holdes utenfor mediene og den offentlige debatten, da de er for «politisk-pornografisk støy» å regne.

I forbindelse med dette vedvarende drittslengingsfokuset på muslimene er det interessant å komme trekkende med et gammelt rundskriv fra propagandasjef Goebbels til de tyske mediene, anno 1943:

Rikets propagandakontor Berlin
3 mai 1943

Hemmelig!

Pressesirkulære Nummer II/5/43

Re: Konfidensiell informasjon
(Bare for informasjon, ikke intendert for offentliggjøring)

1. Videre til de tidligere instruksjonene om det jødiske spørsmålet, ukeblad er pålagt å vie mer oppmerksomhet til dette spørsmålet i framtida og å gjøre det jødiske spørsmålet til en permanent sak i deres arbeid. Det er klart at en kan ikke produsere antisemittisme i et vakuum og at en må ha et grunnlag, et emne som en kan utvikle den gjennom. Avisene får nå et daglig emne som ukebladene ikke trenger å hoppe på; det skulle heller bli betraktet som et stimulus. Ukebladene har et vidt felt og kan velge de emnene som de trenger selv. For eksempel er det talløse sensasjonshistorier der jøden er skurken som kan bli brukt. Framfor alt gir amerikansk innenrikspolitikk et uuttømmelig reservoar. Dersom de ukebladene, spesielt de som er rettet inn mot å kommentere dagens affærer, bruker sin stab på disse sakene vil de være i stand til å vise det sanne ansiktet, den sanne holdningen og de sanne målene til jødene på en variert måte. I tillegg til dette må jødene naturligvis bli brukt i tysk presse som et politisk mål: jødene er å klandre; jødene ville ha krigen; jødene gjør krigen verre; og igjen og igjen, jødene er å klandre.

Nå skal vi ikke her påstå at jødeforfølgelse på noen måte kan sammenlignes med muslimforfølgelse. Blant annet tror jo som kjent jøder og muslimer på litt forskjellige ting, rent fagreligiøst. Men det er ett element, nemlig sisteleddet i de to ordene, som har visse likhetstrekk: «forfølgelse».

Det interessante her er at alle voksne mennesker i Norge idag er blitt tutet ørene fulle gjennom skolegang og øvrig sosialisering om at det var noe galt med denne jødeforfølgelsen, og med konsentrasjonsleirene etc. Dette pågår den dag idag i alle våre massemedier, gjennom minneseremonier, intervjuer og avisforsider. Derimot ser det ikke ut til å være noen som merker seg de sterke likhetstrekkene med vår egen tid, med vår egen behandling og forfølgelse av muslimene.

Er dette det opplyste norske samfunnets blinde flekk?

Posted by: norvegia at 15:11 | link | comments (4)
illusjoner, fascisme, arbeid

Avsky

Jeg avskyr muslimer. Jeg avskyr kristne. Jeg avskyr hinduer. Jeg avskyr buddhister. Dette er en lang liste. Hvis din religion ikke har nådd opp på denne listen, vennligst kontakt meg og jeg skal ordne det. You name them. Jeg avskyr dem.

Nå skulle jeg slevsagt melde fra om det slevfølgelige: at dette gjelder på generelt grunnlag. Det finnes utrolig nok folk, et ørlite mindretall av dem som er ok, til tross for sitt avskyelige livssyn. Så lenge de ikke snakker om religionen sin eller handler ut fra den, så er de ok. Men det gjør de jo.

Det er ingen grunn, slik jeg ser det, til å peke ut muslimene som noe verre enn deres blodsbrødre og søstere i andre religioner. Muslimene bidrar utvilsomt til en enda verre og enda mer sinnssyk verden, men det gjør sannelig alle andre religioner også.

Man bør som i alle andre saker kalle en spade for spade. I en tid av total tåkelegging er det enda viktigere og enda mer revolusjonært å si sannheten.

På område etter område forgifter disse syke menneskene folks sinn og vilje: Barneoppdragelse, samfunnsorganisering, utdannelse, kultur, mmm (med mye mer). Vår sunne nysgjerrighet blir kvalt på tusen forskjellige måter. Helheten blir noe obskurt som en må strekke seg etter i pine og smerte. De fleste ikke-religiøse aksepterer religionens nærvær på en måte som minner sterkt om et slavefolks holdning til herrefolket. «Humanismen», for eksempel aksepterer villig religionens bidrag til vår kultur, at den er en del av «vår felles kulturarv». Og det stemmer jo, dessverre.

Mange vil i dagens situasjon støtte muslimene. Det faktum at de er utsatt for forfølgelse virker som grunn god nok til å godta deres ødeleggende livssyn. Jeg ser det ikke slik. I dagens situasjon, med en sterk kristen krigsmaskin og en mindre sterk muslimsk utgave av det samme, er det simpelthen ingen grunn til å støtte noen av dem. De er to sider av samme sak, og fortjener hverandre. La dem krige, la dem ødelegge hverandre.

En annen og viktig sak er dog at de ikke bør bli gitt lov til å sette dagsorden, bør ikke bli gitt tillatelse av oppegående og lidenskapelige mennesker til å dominere verden med sitt avskyelige menneskesyn. For det gjør de og har gjort i århundrer og årtusener. Uten nasjonalisme og religion ville dagens dominerende militarisme knapt vært noe mer enn en våt flekk på bakken. Det ville ikke engang vært et ord.

Kristendom og Islam og Jødedommen har felles opphav og er egentlig like sider av samme sak. De har egentlig aldri skilt lag, ikke når det gjelder grunnleggende filosofi. Det er variasjoner, men ikke større enn mellom grå steiner i en steinrøys. Så, skal vi tro dem, når de hyler opp om hvor forskjellig de er, hvor lite de har til felles?

Slevsagt ikke.

Enten de tilber en svart meteor, en snekker som aldri har eksistert eller en flyktig gammel gubbe med laaangt, hvitt skjegg, eller annen tilsvarende tusseskap, så er de alle en fiende av alt som lever, alt og alle som håper at morgendagen vil komme.

Posted by: norvegia at 18:32 | link | comments (2)
illusjoner, penger, arbeid

Syg meg, Noreg!

På Rådhusplassen, midt i hundreårsrikeviraken, fikk jeg stukket til meg en CD med den smukke tittel Dirty Natoland, og prydet med landsfedrene Vidkun & Einar på innercoveret..

Posted by: norvegia at 21:08 | link | comments
fascisme, eumerika

Ikke egnet til å opprettholde liv

Dette er gammelt nytt, som blir bekreftet igjen og igjen og igjen, fra øverst til nederst i planetens næringskjeder: Livet på Jorden blir ødelagt av moderne menneskelig aktivitet. Sakte, men sikkert ødelegger vi vårt eget livsgrunnlag.

I 1999, under den 16. internasjonale botaniske kongress, presenterte Dr. Jane Lubchenko fra Oregon State University og hennes kollegaer de forløpige resultatene av menneskelig fottrinn på Jorden. Nesten femti prosent av landmassene har blitt forandret av mennesker og det er femti døde soner (områder med lite eller intet oksygen) i verdenshavene. Disse resultatene har blitt bekreftet av videre forskning og andre forskermiljøer siden, og har vist en stadig forverret situasjon.

I de små og store ting blir planeten omformet fra en levende organisme til noe grått og livløst. Og det samme blir menneskeheten og alt liv her.

Disse og andre oppsiktsvekkende avsløringer blir det, som sedvanlig ikke ofret mye spalteplass og tid på i etablert media. Det hender at enkeltsaker blir rapportert, men det uavvendelige resultatet av forgiftningen og ødeleggelsen av kloden blir det ikke skrevet og sagt mye om. Dette undres man mindre over, med en gang man innser at den fjerde statsmakt støtter alle de andre maktene, den store Makten tilstede i alle offentlige og private beslutningsorganer av noen viktighet. Klodens beslutningstakere støtter det som foregår. Dette virker utrolig, siden det de i praksis gjør er å legge alt til rette for sitt eget selvmord. Men slik er dagens verden: kollektivt selvmord har blitt satt i system, og alle, villige som uvillige ofre blir fanget i systemets garn, fanget fra fødselen, med små eller ingen muligheter til å unnslippe dets fangarmer.

Media kunne på «Verdens Miljødag» gledesstrålende melde om at «millioner av mennesker» deltok i treplanting, søppelplukking og protester med ønske om grønnere byer, og at seksti prosent av verdens befolkning vil bo i byer innen 2030. Med slik entusiasme og engasjement er det ikke rart at så mye blir gjort…

Mer og mer land blir lagt under betong, under asfalt, under plastikk og glass. Stadig større deler av planeten blir gjennomsyret av gift. Og blir i stadig minkende grad egnet til å opprettholde liv.

De Forente Nasjoner Miljøvernprogram (UNEP) har utgitt et atlas som viser i hvilken grad den negative utviklingen har påvirket miljøet, økosystemet og alt liv på Jorden. Man kan se det, steg for steg, på område etter område.

Ødeleggelsen bremser ikke, men akselererer.

Så hva skjer? Hva gjøres med all denne viten, denne erkjennelsen av at alt har gått fullstendig av skaftet?

Ingen ting. Ingen verdens ting. Ingenting av betydning blir gjort for å stoppe sinnssykdommen, det kollektive selvmordet. Slik det ofte er i dagens samfunn er det ingen mangel på informasjon, men snarere en fundamental mangel på vilje til å gjøre noe med det, til å handle på grunnlag av entydig informasjon. Så utrolig som det enn høres ut, så hindrer sterkere krefter i dagens verden at drastiske tiltak blir satt ut i livet. Mekanismer av undertrykkelse og terror utviklet gjennom århundrer og årtusener stopper alle forsøk i fødselen. Dørvakter, levende eller døde eller livløse gjenstander står oppstilt ved nær sagt hver eneste kritiske neksus, hver eneste sted i tid og rom der sann systemkritikk og opposisjon kan blomstre utover et gitt nivå. Og hvis ikke en kontrollpost finnes på stedet, så blir den nokså hurtig bygget.

Så er det håp i håpløsheten? Er det overhodet noen mulighet for å bryte den vonde sirkelen?

Slevsagt. Det gamle, forslitte ordtaket «så lenge det er liv er det håp» gjelder i stor grad her. Ikke håp om at det nytter å forandre systemet til det bedre, men at det er mulig å fjerne det fullstendig fra Jordens over og underflate. Ansvarlige mennesker må simpelthen slutte å spille tyranniets spill, det er alt. De må danne miljøer på siden av og utenfor samfunnets organer, aldri delta i deres falske håp, for å forhåpentligvis en dag eller en natt bli mange nok til å knuse systemet, til å ødelegge ødeleggelsen, så og si.

Å jobbe innenfor systemet vil aldri føre til noe, ikke til annet enn mer ødeleggelse, terror og sakte død. Alt som blir gjort for å «forbedre systemet» vil bare forverre situasjonen for alt liv på Jorden.

Posted by: norvegia at 21:48 | link | comments (1)
penger, arbeid

Arbeiderbladet + Süddeutsche Zeitung

Tenk deg at Arbeiderbladet — etter Hitlers invasjon av Polen i 1939 — bestemmer seg for å trykke 16 sider hver lørdag med de beste artiklene fra Süddeutsche Zeitung:

Vi lever i en ny tid hvor det internasjonale perspektivet er viktigere enn noensinne. Derfor gir Arbeiderbladet deg hver lørdag et eget bilag med det beste fra Süddeutsche Zeitung.

Det internasjonale perspektivet fra Süddeutsche Zeitung kunne her ha gitt norske lesere et mer balansert og korrekt inntrykk av det som egentlig gikk for seg ved «arbeidsleirene» Dachau, Birkenau, Treblinka og Auschwitz.

To verdenskriger senere er det i alle fall et faktum at The New York Times følger med Dagsavisen, som spyfluer følger med hundedritt.

Mens de norske avisene tradisjonelt sett i alle fall har tatt seg bryet med å oversette «de internasjonale perspektivene» til norsk, kan norske lesere nå få lese Washingtons glade versjon av de ulike krigsforbrytelsene uavkortet, og på Herrefolkets eget tungemål; amerikansk-engelsk.

Øverst på side 2 den 28. mai 2005 kan vi således lese at Newsweek-saken om Koran-skjending bare var oppspinn. Og at muslimsk terror mot muslimer ikke har «prompted a single protest march anywhere in the Muslim world».

Okkupasjonsmaktens planting av bl.a bilbomber på irakiske kjøretøy, forkledd som muslimsk terror mot muslimer, har imidlertid ført til skriverier i den irakiske bloggosfæren:

I didn’t think much about the story- nothing about it stood out: an explosion and a sniper- hardly an anomaly. The interesting news started circulating a couple of days later. People from the area claim that the man was taken away not because he shot anyone, but because he knew too much about the bomb. Rumor has it that he saw an American patrol passing through the area and pausing at the bomb site minutes before the explosion. Soon after they drove away, the bomb went off and chaos ensued. He ran out of his house screaming to the neighbors and bystanders that the Americans had either planted the bomb or seen the bomb and done nothing about it. He was promptly taken away.

Sitert fra River Bend Blog.

Og under «World Trends» på side 3 får vi vite at USAs konsentrasjonsleir på Guantanamo — av The New York Times kalt «the United States naval base in Cuba», altså «marinebasen» — har vært belastende for USAs omdømme rundt om i verden.

Ja, selv på en eksklusiv privatskole for gutter i det USA-allierte militærdiktaturet Pakistan har dette anti-amerikanske grunnsynet fått fotfeste. Her har gutta oppført et dokudrama ved navn «Guantanamo», som baserer seg på vitnemål fra KZ-leirfanger ved «marinebasen på Cuba».

Her hjemme er det meg bekjent bare Mathias Faldbakken — alias Abo Rasul — som har tematisert KZ-fangene på Guantanamo i en kulturytring, gjennom en heller patetisk Adbuster-aktig massedemonstrasjon sist i romanen Macht und Rebel.

Slike «anti-amerikanske» perspektiver på vår beste og sterkeste allierte står ikke videre høyt i kurs her på berget.

Men ved Lahore Grammar School i militærdiktaturet Pakistan er det åpenbart rom for dramaoppsetninger som tematiserer samtiden og noen av tidens verste overgrep mot menneskerettighetene og de internasjonale avtalene som engang ble skrevet ned for å regulere denslags.

Den globale trenden med kritikk av «marinebasen på Cuba» dreier seg ifølge The New York Times nærmest utelukkende om misforståelser, knyttet til artikkelen Newsweek publiserte om skjending av Koranen under «avhørene», en artikkel Newsweek senere (etter press fra Washington) har trukket tilbake.

Det er mange som har «latt seg lure» av «falske vitnemål» om USAs fascistiske overgrep. Ifølge Dagsavisens lørdagsbilag har både den arabiske verden, Europa, Amnesty International og Det internasjonale Røde Kors gått rett i det anti-amerikanske klisteret.

Med slike hysteriske og ubegrunnede utfall mot et USA som bare vil alt godt og vel for verden, er det kun et tidsspørsmål før både Asia, Europa, Latin-Amerika, Amnesty og Røde Kors, i likhet med Kofi Annans skandalerammede FN, gjør seg selv fullstendig irrelevante i den internasjonale diskursen.

Da er det jammen godt vi har Dagsavisens internasjonale lørdagsbilag, The New York Times.

Posted by: norvegia at 13:10 | link | comments
illusjoner, fascisme, eumerika, arbeid

Dørvaktene på venstresida

Oppdatering: På 911blogger.com kan man nå lese at intervjuet med teologiprofessor David Ray Griffin i Larry Flynts herremagasin Hustler nå ligger på nettet som scannede sider i JPG-format. Det er vanskelig å si hvor stort opplag Hustler har, men at dette 4-5-siders intervjuet med tittelen «What if everything you know about 9/11 is wrong?» vil ha en uvurderlig betydning for spredningen av disse ideene i USA, er klart som blekk.

Hvilken raddis-dørvakt, hvilken venstre-utkaster her hjemme var det som i høst rørte sammen to snodige sengepartnere — pornografien og konspirasjonsteoriene?

Joda, ingen ringere enn Klassepimpens nybakte kronikk- og debattredaktør, Adbuster-Åse Brandvold. I sin snodige, frodige, ubegrunnede kronikk «Dumt og deilig» skriver hun at «konspirasjoner er en slags politisk pornografi», og at «vi må fjerne all den politisk-pornografiske støyen i media». Og med andre ord holde alt eliten kaller «konspirasjonsteorier» utenfor portene til de hellige avisspaltene.

Nå vil historiens ironi at hennes no doubt meritterende kronikk (hun ble jo forfremmet) kan bli selvoppfyllende, in a way, men ikke, selvsagt, av de grunnene Utkaster-Åse legger på bordet. Nei snarere som en følge av den samme dørvakt-linja som hun selv gjør seg til talsmann for, på vegne av den «uskyldsrene», «velmenende» venstrepressen.

Left Gatekeepers, som det heter i Statene, er nemlig ingen selvpålagt rolle som Åse har funnet opp, eller suget av eget bryst. Ved konsekvent å velge eget opprykk og egen lommebok og karriere, har den ene journalisten etter den andre på venstresiden — både de etablerte og de «alternative» — meldt seg inn i denne Utkasterlosjen, og derigjennom gitt avkall på alle ambisjoner om å avsløre eller nå frem til noe sant.

Det er nå avdekket i alle kanaler med unntak av de selvhøytidelige mediene — som sagt både de etablerte mainstreammediene og de fleste av de «alternative» — at Bush-administrasjonen ikke har fortalt sannheten om 11. september 2001. At Bush-administrasjonen selv var involvert i 11/9, og ikke minst i tåkeleggingen av hendelsene i etterkant.

Bøkene The New Pearl Harbor (som nå kommer ut på dansk) og The 9/11 Commission Report — Omissions and Distortions, begge av David Ray Griffin, professor i religionsfilosofi, legger disse ondsinnede propagandaløgnene helt åpne.

Og pressen er selvsagt orientert om at den tabubelagte sannheten ligger der og venter på dem, i de største og beste bokhandlene. Men de tør ikke, vil ikke, kan ikke lese.

Som følge av dette er det ingen ringere (eller mer respektable) enn Larry Flynt - pornorevolusjonens ukronede(?) konge — som vil ta på seg oppdraget med å utbasunere sannheten, så det virkelig ljomer, til de helt store massene. Gjennom sitt «tidsskrift», Hustler.

Og ære være ham for det.

Og skam over de grisete løgnerne og massemordermedløperne i de såkalt progressive mediene og bevegelsene. For det blir i alle fall ingen fred så lenge mediene tripper på tærne rundt 11/9, rundt den største løgnen i det nye århundret, som brukes som grunnlag og rettferdiggjørelse for alle de nåværende krigene og menneskerettsovergrepene, samt for de kommende kriger og overgrep «in our lifetime».

I tillegg til pornokongen Flynt har den riksdekkende TV-kanalen C-Span nå dekket dette tabubelagte temaet. I en sending i Statene lørdag 30. april og med reprise påfølgende lørdag, har C-Span sendt i halvannen time fra professor David Ray Griffins presentasjon på University of Wisconsin, Madison i regi av den nystartede Muslim-Jewish-Christian Alliance for 9/11 Truth. Sendingen kan lastes ned enten som mp3- eller videofil. Tema for kvelden er «9/11 and the American Empire: How Should Religious People Respond?», og vil fokusere på

the ethical and spiritual dimension of facing the overwhelming evidence that the Bush Administration was complicit in the attacks of September 11th, 2001.

Posted by: norvegia at 07:25 | link | comments
illusjoner, bokblogg

Meslinger

Nasjonalisme er en barnesykdom. Den er menneskehetens meslinger
— Albert Einstein

Jeg er ikke helt enig med Albert her. Jeg mener at denne sykdommen er nokså ny, da den var bortimot fullstendig ukjent for titusen år siden, i før-siviliserte samfunn. Men hans uttalelse sier likevel veldig mye om dagens verden.

Nasjonalismen er ved siden av religionen og pengesamfunnet, plutokratiet ett av verdens store svøper. Hvis det ikke hadde vært grenser, så hadde problemene vært betydelig mindre.

Nå må det jo sies at å oppløse alle grenser uten samtidig sørge for at de multinasjonale selskapene forsvinner fra verdens over og underflate ikke er særlig smart. Men det er ikke noe motsetningsfylt i dette. Man kan greit gjøre begge deler samtidig.

Omtrent halvparten av franskmennene stemte nei til EUs grunnlov. De aller fleste gjorde det fordi de er nasjonalister. Det er ingenting å feire. Det er bare enda en seier for idiotien og illusjonen og krigsherrene.

Det er en ting positivt med avstemningen: Et ikke ubetydelig antall sa nei fordi de sa nei til det nye nasjonale og internasjonale pengesamfunnet, ett enda råtnere og mer nådeløst enn det gamle.

Grunnen til at folk gjør noe er ofte like viktig som hva de gjør.

I Nederland stemte folk nei bortimot utelukkende av nasjonalistiske grunner.

Nasjonalismen, ideen om at det landet man er født og oppvokst i og/eller er statsborger av, er bedre enn alle andre land, gir seg uten unntak utslag i sykelig fanatisme på en rekke områder. Vi ser det utbredt på datoer som 17. mai, 4. juli, 7. juni og en rekke andre datoer, men det er der hele tiden, som en pest vi alle puster inn til daglig.

I år er det hundre år siden norge løsrev seg fra sverige og det blir feiret med pomp og prakt. Som om det er noe å feire. Spiller det noen som helst rolle, for norges innbyggere, for sverige og/eller EU eller verden om norge er i union med sverige og/eller EU eller ikke? Slevsagt ikke.

Tilbake til EU-avstemningen. Franskmennene sier nei, og Nederland også, og de norske nei til EU-folkene triumferer på sin sedvanlige og sykelige måte. Nasjonalismen seirer igjen og de smiler. De snakker om «sjølråderetten». Jeg sier: hvilken selvråderett? De mener tydeligvis at de som er norske statsborgere har noen som helst råderett over egne liv innenfor systemet. Hvilken kriminell naivitet.

EU og USA, til tross for at de er blant de flinkeste i klassen, er simpelthen ikke ansvarlig for alt som er fælt i dagens verden. Å hevde det eller til og med å gi inntrykk av å hevde det, er å styrke illusjonen, å bortimot løpe tyrannenes ærend. Å hevde at det er bedre i norge enn i eu likeså. Det er hva makten, eliten i alle land hevder. Det er et viktig styringsredskap, i tilfelle du ikke har fått med deg det.

Norsk «EU-debatt» er enda et hakk verre enn den ført i den indre krets av medlemsland, så tendensiøs at man omtrent kaster opp av den. Den hopper, som all offentlig diskusjon bukk over hva som er viktig i verden, ved å ignorere fullstendig det store bildet, alt som virkelig må gjøres for å forandre verden.

Norge, «det norske folk» har vært medlem av EU siden frihandelsavtalen og i hvert fall siden EØS-avtalen ble innført, c-medlem, men likevel, en juniorpartner, om du vil. «Vår» er ikke en alternativ vei, men en enda sterkere fokusering på nasjonale «verdier», på nasjonalisme enn det EU driver. EU har, i det minste, åpne grenser som uttrykt ideal.

Så hva er galt med «Europas Forente Stater», med en «føderal statsdannelse»? Ingenting. Ingenting som ikke også er galt med mindre stater. EU er verken verre eller bedre enn norge og andre land som ikke er medlem der.

Posted by: norvegia at 09:19 | link | comments (1)
eumerika

 

If you would be a real seeker after truth, it is necessary that at least once in your life you doubt, as far as possible, all things.

Rene Descartes

All truth goes through three stages: first it is ridiculed; then it is violently opposed; and finally it is accepted as self-evident.

Arthur Schopenhauer