i en tid av total tåkelegging er det revolusjonært å si sannheten

The struggle between social factions does not determine government policy, but it does succeed in focusing people's attention on peripheral issues so that the elite agenda can proceed unimpeded.

Richard Moore

Nylesninger av Brundtland, Del II: Skrekk og Gro

Det kan som nevnt være at Brundtland I-rapporten må tolkes, omtrent som Bibelen.

Kanskje er det slik at det som står om naturen i Vår felles framtid (1987) ikke er ment så bokstavlig? De som har tatt rapporten og dens krav om en «bærekraftig utvikling» mest bokstavlig har i alle fall i forbløffende stor grad fått problemer med rettsvesenet, og mange av de mest resultatorienterte naturvernorganisasjonene figurerer nå sogar på de offisielle terrorlistene.

Så her kan det med andre ord se ut som om det har oppstått en gedigen misforståelse. Omtrent som når britene og amerikanerne sier at «the British and the American are two people divided by a common language».

For å få hull på byllen, og for å antyde en mulig tolkning, kan vi gjette oss til at Brundtland I-rapportens tittel, Vår felles framtid, mer i tråd med populærbetegnelsen «Brundtland-rapporten», der hun selv er i fokus, egentlig betyr «Min egen framtid», altså Gro Harlem Brundtlands egen fremtid og karriere, i styre og stell, fra det norske storting til de høyere VIP-sfærer; EU og FN. Gro Harlem Brundtland tar her altså trolig i bruk «det rojale flertall», eller det «kongelige vi».

Og før du avfeier dette som spekulativt og ondskapsfullt — «hva har denne karen imot dama?» — vil jeg be deg reflektere litt over hvor «Miljø-Gro» har oppnådd mest: I det praktiske, konkrete naturvernet, eller i sin egen ditto konkrete og strålende maktkarriere?

For kanskje er global styring og kiving om makt og posisjoner, både mellom individer og nasjoner, en mer plausibel tolkning av Brundtland-rapportens egentlige agenda. Og dermed må vi også reise spørsmålet om det virkelig er en miljøtrussel. Kanskje er alt prat om natur og miljø egentlig bare metaforer?

Det synes mer og mer klart at Brundtland I-rapporten må tolkes, og tolkes i lys av Brundtland II-rapporten; En sikrere verden: Vårt felles ansvar. For der Brundtland I innførte begrepet «føre var», prinsippet om at vi må handle (i forhold til miljøtruslene) før det er for sent, følger Brundtland II opp ved å hente frem dette begrepet, som kun har ligget der uten å få andre konsekvenser enn de rent verbalt-masturbale, til heder og verdighet i bruk som nytt overordnet prinsipp for militært samkvem mellom nasjonene. «Vi», det vil si «verdenssamfunnet», det vil si Vesten, må med andre ord bombe fx Iran «før det er for sent».

«Føre var»-prinsippet fastslår nå, etter Brundtland II-rapporten, at man må:

1. ha lyst
2. ha kreativitet og skjønnlitterære evner, samt
3. ha nok våpen

for å kunne angripe en annen stat.

Prinsippet kommer på denne måten i stedet for den gamle «folkerett»-tankegangen i FN, «De forente nasjoner», som anså slike såkalte «aggresjonshandlinger» som krigsforbrytelser.

Satt på spissen kan man kanskje si at Gro Harlem Brundtland gjennom Brundtland I og Brundtland II har gitt disse før så uglesette «krigsforbrytelsene» en ansiktsløftning og en real oppreisning, gjennom å opphøye dem til det høyeste bærende prinsipp for sivilisasjonen:

Klubb ned naboen før naboen klubber ned deg!

Posted by: norvegia at 21:16 | link | comments (1)
illusjoner, fascisme, bokblogg, skrekk

Comments:

Comments:

If you would be a real seeker after truth, it is necessary that at least once in your life you doubt, as far as possible, all things.

Rene Descartes

All truth goes through three stages: first it is ridiculed; then it is violently opposed; and finally it is accepted as self-evident.

Arthur Schopenhauer