i en tid av total tåkelegging er det revolusjonært å si sannheten

The struggle between social factions does not determine government policy, but it does succeed in focusing people's attention on peripheral issues so that the elite agenda can proceed unimpeded.

Richard Moore

Verden som såpeboble

Det er vanskelig å si når alt dette begynte. Kanskje er det heller ikke noen markert startstrek, men mer og mer ble våre liv til en kjempestor brukerillusjon.

På samme måte som vi har lært å peke og klikke rundt på nettet og på PCen, har vi lært oss hvordan vi skal tenke, snakke og oppføre oss for å få mest mulig ut av den tilværelsen vi så feilaktig kaller «livet».

Den rette måten, den rette innstillingen, er den siviliserte. Og vi er stolte av alt vi og sivilisasjonen har oppnådd.

Det er enklest slik. For under panseret på computeren, og bak den skinnende krystallfasaden til det siviliserte samfunn, skjuler det seg slitsomme og kompliserte detaljer som vi ikke bryr oss om å bale med.

Vi bryr oss ikke og bekymrer oss ikke om disse djevelske detaljene, så lenge alt likevel fungerer, perfekt.

Og skulle noe skjære seg, setter vi vår lit til eksperter. De fikser datamaskinen, og i «virkelighetens verden» forteller de oss at alt er perfekt. Økonomien går så det suser, og selv i de fattige landene er lommebøkene blitt feitere, gjennomsnittlig sett.

Alt vel altså. Og det gjelder å ikke bry seg med eller bekymre seg over detaljene. Alt det der tar ekspertene hånd om, slik at vi andre kan «leve» «våre» «liv»:

• ofre våre beste år og timer til systemet
• ofre våre barn på systemets alter
• se systemet skamrose seg selv på skjermen
• lære hvilke tanker og fortellinger som gjelder nå
• bruke systemets ord i samtaler med andre

Slik kan vi gå gjennom hele «livet» uten å ane virkeligheten, annet enn kanskje i korte glimt.

Det lønner seg. Det gir størst avkastning. Det er det eneste rette å gjøre om du vil opp og frem.

Og systemet bryter vel aldri sammen, gjør det vel? En såpeboble kan vokse og vokse, sier ekspertene. Og det finnes ikke skarpe kanter.

Posted by: norvegia at 17:52 | link | comments (6)
illusjoner, penger

Comments:

#1  14 May 2005 - 19:13

 

hva slags sammensurium av oppgulp er dette da?

Anonymous

#2  14 May 2005 - 19:40

 

Det er da lett å forstå? Men hvis du ikke engang prøver, så forstår du ingenting. Det er også en selvfølge.

Anonymous

#3  14 May 2005 - 19:50

 

Har man bare gulpet og gulpet gjennom hele sitt liv, er det selvsagt vrient å forestille seg at noen kan komme opp med noe som ikke er oppgulp.

Likevel kan det anbefales å prøve å tenke selv, om så bare én eneste gang i løpet av livet.

norvegia

#4  18 May 2005 - 11:30

 

Å klage over "systemet" vitner vel så mye om egen fremmedgjøring som om noe annet. Det er også rimelig tendensiøst å kalle dette "å tenke selv", spesielt når du dermed impliserer at du ser en sannhet ingen andre ser. Fine metaforer, men i bunn og grunn et ganske banalt falsk bevissthets-argument i poetisk drakt.

Anonymous

#5  18 May 2005 - 14:34

 

OK, jeg forstår. Du mener altså at jeg må oppfatte verden helt likt som det store flertallet, for å kunne hevde at jeg "tenker selv"?

Interessante og helt klart nytenkende tanker om dette med tenkning. Kanskje er det ikke slik at det de selvstendige tenkerne som tenker mest selvstendig, men den gemene hop?

Jeg vet ikke. I want other people to make up their minds for me.

norvegia

#6  18 May 2005 - 15:08

 

Den intelligente personen opptrer (og tenker) i forhold til situasjonen, og den dumme opptrer i forhold til ferdiglagde svar.

Hva som er enklest og minst smertefullt (tilsynelatende) sier seg selv, hva som er smartest sier forsåvidt også seg selv... Hvorvidt det hele er poetisk, eller ikke, får noen andre avgjøre.

p..

Anonymous

Comments:

If you would be a real seeker after truth, it is necessary that at least once in your life you doubt, as far as possible, all things.

Rene Descartes

All truth goes through three stages: first it is ridiculed; then it is violently opposed; and finally it is accepted as self-evident.

Arthur Schopenhauer