EU-plutokratiets kamp mot folket

May 30 2005

Plutokrati betyr rikmannsvelde. Det er et samfunn der de som har nok penger styrer alt og kan gjøre som de vil. Mange mener at USA i praksis er et plutokrati, men flere land i den 3. verden er nok bedre kandidater, som for eksempel Ekvatorial-Guinea.

Karsten Johansen skriver på KK-forum idag om franskmennenes nei til EU-grunnloven:

Forestillinga begynner å bli kjedsommelig velkjent: å slå på radioen denne morgen er å åpne for et supervulkanutbrudd av elitære frustrasjoner. Enorme lavastrømmer av profittomant raseri og forargelse flyter nå ut over det ganske Europa. Formaningstalene og bortforklaringene på eurospeak — en slags Bryssel-dialekt av det globale antispråk som jo er skapt til slike formål: den orwellske nytalen — vil ingen ende ta. Det er som å høre DDR-lederen Walter Ullbrichts gjenferd fra juni 1953, hvor han ønsket seg et nytt folk.

Her bruker de et trick som er lett å gjennomskue: de later ganske enkelt som om reglene i den foreslåtte grunnlova allerede gjelder. Derfor 'må proseduren med godkjenning fortsette', som om ikke det franske folks VETO var nok, i henhold til GJELDENDE avtaler. Som om det her dreide seg om den flertallsbeslutninga, som først vil bli innført, DERSOM den foreslåtte grunnlova vedtas av ALLE.

NRK fulgte opp via sin utskremte medarbeider i Amsterdam, Arnt Stefansen, som klarte å lire av seg at EU-grunnlovens skjebne nå liksom lå i nederlendernes hender, til tross for at ett av landene, det langt større Frankrike, altså allerede har avvist grunnloven i folkeavstemningen søndag 29. mai.

Johansen avslutter sitt innlegg med følgende interessante påpekning:

Det er ikke tilfeldig, at den amerikanske grunnlova fra 1776 innledes med ordene: «We, the people», mens den foreliggende EU-grunnlova fra 2005 begynner med ordene: «Hans majestæt, den belgiske kongen». I 1776 så borgerskapet seg som en del av folket. I dag ser de seg som eneveldige fyrster: «Vi alene vite». Det er godt nytt: den repressive toleransen har gått i grava. Den dårlige nyheten er at det skyldes at det ny globalborgerskapet har fått mad cow disease. At de kan dra alle med seg i dette.

Göteborg-våren og skuddene på Nørrebro

Integrasjonsprosessen i EU er med andre ord ikke videre demokratisk, om noen enda skulle leve i den villfarelse.

Og apropos demokrati, kan det være på sin plass å se litt nærmere på hvor demokratisk ting har gått for seg her oppe, i Skandinavia, nettopp i forhold til EU.

Danmark 1992: Danmark sier nei til EUs Maastricht-avtale om en tettere union. Året etter tvinges det gjennom en ny avstemning fordi man ikke tar nei for et svar. Ja-siden vinner her knepent, noe som fører til opptøyer og barrikadering av gatene i København-bydelen Nørrebro. Politiet innfører nær militær unntakstilstand. Broer og gater sperres av, væpnede politimannskaper hopper ut av troppekjøretøy og stormer bortover gatene. 113 skarpe skudd avfyres fra hofta og rett inn i en folkemengde.

Norge 1972 og 1994: Norge sier klart og entydig nei til EEC og EU. Norske politikere tolker nei-resultatet som at folket ønsker full underkastelse under EU-systemet, og Norge blir derfor både raskest og flinkest til å sette i verk de mange vedtatte direktivene fra Brüssel. Ti år etter siste avstemning er Norge fullverdig økonomisk, sikkerhetsmessig og militært medlem av Unionen.

Sverige 2001: Landets nest største by Göteborg er vertskap for et EU-toppmøte. Motstandere av globalisering, EUs nyliberalisme og den inviterte USA-presidenten George W. Bush forbereder seg på demonstrasjoner i gatene. Sverige er jo et fritt land som tillater frie ytringer, ikke minst om landets politiske retning, eller? Den sosialdemokratiske statsminister Göran Persson lar terrorpoliti omringe skolen demonstrantene har fått låne av kommunen med containere, den globaliserte verdenshandelens fysiske og bastante byggeklosser, før de stormer skolen på jakt etter «terrorister». Senere samme dag lander tungt væpnede terrortropper med helikopter utenfor en bygård der det sitter tre ungdommer med mobiltelefoner og videresender SMS-meldinger fra og til demonstranter. Ungdommene dømmes etter terrorparagrafer og får tre års fengsel for sine tekstmeldinger. Selv tenåringen politiet skyter i magen i en av byens avenyer, gutten som mister 4-5 liter blod og tror han har sett sitt siste «voldsomme oppløp», får et års fengsel for terrorisme når han kommer til hektene. Senere viser det seg at politiet og deres medsammensvorne i svenske medier har servert en kryssklippet versjon av lyd og bilder fra hendelsene rundt om i byen denne dagen, for å få dømt dem de ville uten protester. Slik sett tror alle vanlige borgere i Skandinavia den dag i dag at demonstrantene i Göteborg satte hele byen på hodet, at de startet konfrontasjonene med politiet samt at de utgjorde en reell trussel for det pansrede politiets liv og helse.

Det er neppe nødvendig å minne om hva Berlusconis stormtropper gjorde i Genova i Italia bare noen måneder etter Göteborg-hendelsene, under G8-møtet i Columbi fødeby. Like fullt er det dette undertrykkende og alt annet enn folkestyrt-demokratiske bildet vi ser, overalt, hvor vi enn snur oss. Man må nærmest være blind eller TV-slave for oppriktig å tro noe annet.

Europaunionen er langt ifra noen frivillig, fredelig og folkestyrt statsdannelse. Europa har heller ikke fått utvikle seg fritt i retning av denne unionen. USA har gitt enorme summer i utviklingsmidler til Europa siden 1945, for at kontinentet skulle utvikle seg i den ønskede retning. USA har hele tiden, også den dag idag, hatt hundretusener av tropper stasjonert ved militærbaser på europeisk jord, i tillegg til at de hemmelige tjenestene har jobbet på spreng. Europa har like lite som Japan fått lov til å utvikle seg i sin egen retning, det er bare å se på behandlingen og utfrysingen av kommunistene, heltene fra 2. verdenskrig, i årene etter seieren over fascismen i 1945. Kommunistene ble ikke bare bannlyst i Italia, men like mye i det arktiske midnattssollandet Norge. Europa var fritt til å danse etter USAs pipe, og politikere og aktivister som ville danse til andre toner hadde en lei tendens til å dø tidlig, jfr Moro, Palme og Giuliani.

Man kan altså ikke snakke om noen frivillig europeisk forening uten dominans som overordnet mål. Snarere har vi sett en USA-styrt og -ønsket forening av Europa i en demokratisk svært tvilsom overnasjonal union, som til overmål har fått USAs statsreligion, nyliberalismen, nedfelt i sin nå forkastede grunnlovstraktat. Og vi har også sett lederen for Europas største «grønne» parti lede an i EUs militære undertrykking av den nye stigmatiserte folkegruppen, muslimene, vår tids «Untermensch». De Grønne-lederens tyske tropper i utlandet har slik sett aldri vært flere siden kampanjen for Hitlers Dritte Reich.